fredag 31. desember 2010

Grieg danser

Dette er en frisk og elegant innspilling fra en fremragende pianist. Og det er en rekke kjente og kjære små musikkstykker Håvard Gimse presenterer på sin nye plate.
Gimse har plukket noen av det fineste Grieg har skrevet for solo piano, samt en rekke av hans sanger som Grieg selv har transkribert.
Enkle melodier som er inspirert av norsk folkemusikk er blant hovedingrediensene i mye av Griegs musikk. Folkedansene og sangene fanger karakteristiske norske trekk som fredlig landsens natur og særtrekk i nordmenns kultur og lynne. Griegs musikk er ekte, sjarmerende, grasiøs, lyrisk og stemningsfull. Og det er nettopp disse trekkene Gimse på en fantastisk måte klarer å formidle til oss.
Dette er den andre cd'en med Griegs musikk Håvard Gimse gir på dette engelske plateselskapet, og imponerende nok er dette en «live-innspilling.
Det er bare å la seg forføre!


HÅVARD GIMSE:
«Grieg: Folk Dances, Songs», NaimCD 059 (2002)
Spilletid: 62:44

torsdag 30. desember 2010

«Ny» norsk barokk-komponist

«En sjelden fugl fra Kristiansand er funnet. Han lyder navnet Freithoff!»
Slik åpner pressemeldingen om denne lille skatten av en cd. For noe mer sjeldent enn en norsk komponist fra midten av 1700-tallet skal man lete lenge etter. I denne tiden er Norge helt i periferien av Europa, selvfølgelig rent fysisk, men også kulturelt.
Kristiansanderen Johan Henrik Freithoff (1713 - 1767) gjorde noe med det, og hans ferd brakte ham til Danmark, Italia, og til Konstantinopel. Han var sønn av stadsmusikant Baizer Freithoff (med eget tapperi!) i Kristiansand.
Cembalist Ketil Haugsand har tatt med seg stemmelederne i Norsk Barokkorkester, og sammen har de gjort et dykk ned i Freithoffs musikk. Og det er fasinerende å registrere at ukjente og glemte norske komponister så til de grader har skrevet musikk som holder kvalitet, selv om musikerne selv konkluderer med at Fløytesonaten i G-dur er «helt gal», enten full av ablegøyer eller så hadde ikke komponisten peiling på hvordan man skal omgåes en «flauto traverso».
Musikerne gjør overhode ingen skam på komponisten. Dette er virtuost og lekent fremført - helt i tråd med datidens intensjoner.


JOHAN HENRIK FREITHOFF:
Norwegian Baroque Orchestra Soloists, Musikkoperatørene/Simax Classics PSC 1220 (2002)
Spilletid: 76:44

fredag 24. desember 2010

En nytelse i klanger

Stemmene lurer seg rundt i rommet. Vare, vakre, spennende, sterke.
Nidaros domkor under ledelse av Vivianne Sydnes serverer herved et nytelse i klang.
Og når man får med seg en strålende strykekvartett fra Trondheim-solistene, samt organisten Torbjørn Dyrud - og opplever en så god sammensatt cd - da er det bare å trille terningen til seks øyne.

Godt historisk materiale

Det er et spesielt og spennende prosjekt Sigurd Slåttebrekk og Tony Harrison har begitt seg ut på. Her skal nemlig Griegs pianistiske hemmeligheter avsløres.
Det finnes et sett velkjente opptak av Edvard Grieg fra 1903, der komponisten spiller ni av sine egne klaverstykker - alle samlet på den første cd-platen.
Sigurd Slåttebrekk og Tony Harrison ønsket å ta disse opptakene på alvor – og viklet seg inn i et historisk pionérarbeid innen ‘musisk arkeologi’ der de gjenoppliver en mer enn hundre år gammel fremførelsestradisjon. For notebildet forteller slett ikke alt! Inspirert av muntlige overleveringstradisjoner som jazz og folkemusikk har Slåttebrekk lyttet seg inn i hver detalj av Griegs spill, for så selv å forsøke å imitere fremførelsene ved Griegs flygel på Troldhaugen.
Arbeidet har avdekket en rekke interessante detaljer og helheter omkring Griegs egen spilleteknikk, fraseoppbygning, pulsforståelse og klangbehandling. Griegs framføringer motsier nemlig nesten alt hans egne noteark synes å forsterke. Slåttebrekk har spilt inn de stykkene Grieg selv spilte, og han bruker det han har lært av Grieg videre i tolkninger av klaversonaten i e-moll og balladen i g-moll.
Det er en dyd av nødvendighet med en god ledsager til denne platen - og cd-boka som følger med er av det eminente slaget. Rik, informativ og "litt" provoserende.
I tillegg til Griegs og Slåttebrekks pianistiske tildragelser, får vi på cd nummer to servert a-moll-konserten tolket av Slåttebrekk, sammen med Oslo filharmoniske orkester og dirigenten Michail Jurowski i et tidligere utgitt opptak fra 2004.

SIGURD SLÅTTEBREKK: «CHASING THE BUTTERFLY»
SIMAX CLASSICS (2010) PSC1299
Genre: Kunstmusikk - Spilletid: 1:48:03

onsdag 22. desember 2010

Autentisk

Det er ikke hver dag et norsk ensemble tar opp kampen med veletablerte internasjonale utgivelser. Men Consortium Vocale fra Oslo gir med denne plata klar beskjed om at man også i det kalde nord kan formidle gregoriansk musikk av ypperste klasse.
Dette er en meditativ samling med noe av menneskehetens tidligste og vakreste musikk som Oslo-koret fremfører, mesterlig ledet av Alexander M. Schweitzer.
I vår kaotiske og hektiske moderne verden er denne platen et beroligende fristed med ettertanke og ro. Consortium Vocales tolkning av gregoriansk sang er en fascinerende reise tilbake til middelalderens åndelige verden, samtidig som bredden i utvalget av musikk her gjør platen til en perfekt introduksjon til gregoriansk sang.
Siden 1998, har Consortium Vocale, Oslo viet seg til tolkning av gregoriansk sang, etter først å ha etablert korets ry med tolkninger av renessanse og barokkmusikk.
Det hele virker autentisk i sine vakre detaljer og koret overbeviser med følsomhet i både intonasjon og klang.

CONSORTIUM VOCALE, OSLO:
«Laus Mea Dominus», Naxos/Gaudeamus Records CD GAU 304 (2002)
Spilletid: 59:54

tirsdag 21. desember 2010

Verdensklasse!

Ketil Haugsand og Norsk Barokkorkester er helt i verdensklasse med denne innspillingen av Bachs to første orkestersuiter, samt Cembalokonserten i E-dur BWV 1053.
Dette er så til de grader overbevisende spilt, med perfeksjonisme i høysetet. Perfeksjonisme kan lett bli et belastet ord, men med en ytterst levende formidling og med utrolig dyktighet musiserer dette ensemblet seg gjennom noen av barokklitteraturens mest velkjente verker med bravur.
Det er en fryd å høre fløytisten Pål Wåhlberg i «Orkestersuite nummer 2», den med den velkjente «Bourree». Maken til lekent og lett spill skal man lete lenge etter for å finne maken til. Sjefen sjøl, Ketil Haugsand, overbeviser også i cembalokonserten.
Under lyttingen tenker man bare «ja visst - det er slik det skal lyde». For Norsk Barokkorkester har med denne platen tatt steget inn den ypperste verdenselite!

NORSK BAROKKORKESTER:
«J. S. Bach - orkestersuiter», Naxos/Linn Records CKD 181 (2002)
Spilletid: 69:15

På tide med en cd!

Bjørn Solum er en av landets godt gjemte musikere for de aller fleste. Ja visst drar man kjensel på ansiktet - der han sitter i Oslo-filharmonien. At han nå kommer med en cd med Beethovens cellosonater op. 5/1, 69 og 102/2 er derfor en liten begivenhet. For det utøves et strålende cellospill og medspiller Kristin Fossheim er også et talent utenom det vanlige.
De tre sonatene vi hører på denne CD'en er fra tre forskjellige perioder i Beethovens liv. Plata er med på å belyse komponistens kamp - fra et lysende og intenst møte med den ungdommelige Beethoven, den kjempende, og den modne komponist.
«Jeg vil gripe skjebnen i strupen og den skal ikke lykkes i å slå meg ned! Tvunget til å leve med et varig onde, født med et ildfullt temperament, måtte jeg tidlig isolere meg, leve mitt liv i ensomhet.»
Musikkgeniet som mistet hørselen lot seg aldri knekke av en hard skjebne. Tvert imot klarte han gang på gang å omstille seg; hele livet igjennom maktet han å fornye sin kunst og var aldri redd for å utlevere sine innerste tanker gjennom sin musikk.
Denne platen gir et godt innblikk i komponistens spennende virke.

BJØRN SOLUM, CELLO/KRISTIN FOSSHEIM, KLAVER:
«Cellosonater av Ludvig van Beethoven», Musikkoperatørene/Lindberg Lyd 2L7 (2002)
Spilletid: 67:12

Til inspirasjon!

«Arven» er preget av fantasi og spennende musikk.
Denne gangen er det «Concerto grosso II op.87» for to pianoer, pauker og brass-kvintett, samt «Musikk for to pianoer op.17», begge signert Wolfgang Plagge som presenteres. Og her er det to verk som virkelig fanger lytterens interesse, dels på grunn av det klanglige og dels på grunn av de kontraster Plagge klarer å skape i sin musikk.
Utøverne gjør også ære på komponisten. De to pianistene Evgeni Koroliov og Ljupka Hadzi-Georgieva som sammen med paukist Rolf Lennart Stensø og Arctic Brass fremføres musikken med innlevelse.
Ars Nova - «den nye kunst» - er et begrep som benyttes for å beskrive musikkstilen i Europa på 1300-tallet. I denne perioden svinger musikken seg opp til nye høyder hva frihet og mangfold angår, samtidig som en betydelig del av arven fra middelalderen blir bevart. Det gamle dør - men gjødsler og nærer det nye. Dette kosmiske kretsløp finner vi igjen på alle plan i tilværelsen; fra fysikk og kjemi til kunst, litteratur, historie og religion. Musikk er et sjelens språk, underlagt disse evige lovene. Særlig er dette tydelig i sammenhengen mellom folkemusikken og dens inspirasjonskilder: Nye kunstformer oppstår stadig etter påvirkning fra eldre former. Ars Nova del II - Arven.

WOLFGANG PLAGGE:
«Arven», Musikkoperatørene/Lindberg Lyd 2L6 (2002)
Spilletid: 53:23

mandag 20. desember 2010

Meistermusikalske Fossegrimen

Det er en nytelse å høre det dyktige Latviske symfoniorkester under ledelse av Terje Mikkelsen. Deres innspilling av den komplette «Fossegrimen» er imponerende og gledelig.
En stor dose heder går også til de andre medvirkende på denne plata; Ginnungagap-koret, samt vokalistene Åshild Skiri Refsdal og Joachim Sebastian Kjesbu. Arve Moen Bergset trakterer hardingfele og fiolin, som ikke gjør skam på Johan Halvorsens eget instrument. I tillegg synger han den vakre Torgeirs Sang. Men det er flere sangroller involvert, blant annet den illsinte Fossekallen, i Øyvind Bluncks skikkelse, og Kjøkemeistaren, fremført av Per Vollestad.
Det andre verket på denne CD'en ble skrevet til utdelingen av Nobels Fredspris til Theodore Roosevelt i 1910. Her kombinerer Halvorsen mesterlig norske folkemelodier med kjente amerikanske hymner og temaer, i en hyllest til prisvinneren.
Nationaltheatrets store maestro gjennom 30 år skrev, i tillegg til alt annet, musikk til mer enn 30 skuespill. Fossegrimen, med tekst av Sigurd Eldegard, bygger på myten om Myllarguten. Det het seg nemlig at Myllarguten skulle ha lært å spille av Fossegrimen, i folketroen de underjordiskes musikalske lederskikkelse, «og sett sjæli si i pant for læra». Eldegard fant det takknemlig å spinne videre på myten og fikk dessuten flettet inn Myllargutens møte med Ole Bull, i skuespillet omtalt som Meisterspelemannen.
Johan Halvorsen var selvskreven da det skulle skrives musikk til Fossegrimen. Han hadde tidligere lært seg å spille hardingfele, og var så fascinert av slåttetradisjonen og instrumentet at han satt seg fore å bli den første i musikkhistorien som benyttet hardingfela som soloinstrument med symfoniorkester.

JOHAN HALVORSEN:
«Fossegrimen op.21», Musikkoperatørene/Simax Classics PSC 1207 (2002)
Spilletid: 60:24

lørdag 18. desember 2010

Lyttervennlig

Det dyktige «Gustav-Mahler-Ensemble Wien» vier hele denne platen til den tysk/norske komponisten Eberhard Böttchers kammermusikalske verker fra perioden 1977 til 1993.
Ensemblet spiller disiplinert og godt, og de med seg en rekke flotte solister som yder komponistens musikk full rettferdighet. Det som i første rekke fasinerer ved Böttchers musikk er lyttervennligheten. Det er moderne og komplekst, javel - men hans måte å skrive på inkluderer lytteren på en måte mange komponister kan misunne ham.
«Lyrische Kontraste» gir et spennende og interessant tverrsnitt av hans kammermusikk.
Komponisten Eberhard Böttcher er opprinnelig fra Berlin, men flyttet til Norge i 1968. Samtlige av verkene er skrevet og uroppført i Norge i løpet av de siste tyve årene, men de har også fått internasjonalt anerkjennelse.
Det som fremføres er «Serenade for klaverkvintett» (1979), «Capriccio Spirituoso» (1984), «Introduksjon & Allegro» (1977), «Die Glaserne brücke» (1993), «Bicinium» (1984), «Voces» (1983) og «Antiphonie» (1985).
Smakebiter kan nytes her!


EBERHARD BÖTTCHER:
«Lyrische Kontraste», Musikkoperatørene/Querstand Records VKJK 0122 (2001)
Spilletid: 46:44

Hvoslef og orgel

Ketil Hvoslef er en orgel-komponist av stort merke. Han viser med denne platas fem komposisjoner hvor klangmessig rikt et orgel kan være. Organist Karstein Askeland viser til fulle hvilken dyktig organist han er på denne innspillingen, for enkelt musikk skriver ikke Hvoslef, selv om «folk flest» bør henge godt med på denne plata.
Karstein Askeland sørger for at denne første innspillingen på det nye Rieger-orgelet i Bergen Domkirke blir en opplevelse. Det er verk som Hvoslef skrev mellom 1974 og 1997, med det mektige «Passacaglia», skrevet spesielt for innvielsen av det nye instrumentet, som ett av høydepunktene. Den innledende «Toccata» kan regnes som programmusikk, der 16-delsløpene skildrer vannets sildring gjennom et automatisk vannorgel fra 1500-tallet. «Organo Solo» inneholder musikalsk materiale som er hentet fra «Hjallarbrui», et stykke musikk Hvoslef skrev til Den Nationale Scene i 1973. «Påskevariasjoner» er skrevet for Karstein Askeland, og ble urfremført på hans debutkonsert i 1986.
«Revidert åpenbaring for orgel» (1992) henter sitt materiale fra Hvoslefs «Johannes Åpenbaring» og ble urframført i Gewandhaus i Leipzig.
Denne plata viser at Ketil Hvoslef er en solid kunstner, der kammermusikk, flotte orkesterverk og meget hørbare orgel-verk står sentralt i hans produksjon.

KETIL HVOSLEF:
«Revised Revelation», Musikkoperatørene/Hemera HCD 2943 (2002)
Spilletid: 71:08

torsdag 16. desember 2010

Sæverud komplett

Einar Steen-Nøkleberg gir seg denne gangen i kast med Harald Sæveruds komplette pianoproduksjon. Og det enorme materialet formidles til oss lyttere på en måte så man fornemmer den ville vestlandsnaturen og komponistens store personlighet i godstolen.
Det er i det hele imponerende å høre Steen-Nøklebergs flotte tolkninger. Og spesielt morsomt er det å lytte til de til nå ukjente stykkene som er gravd frem i forbindelse med disse innspillingene.
«All min musikk har vokst fram fra en vag, overnaturlig lyd. Som en 14 år gammel gutt hørte jeg usynlige ugleskrik i sommernatten. Dette var utgangspunktet form usikken min.» Slik lød Sæverudþ egne ord. De musikalske motivene kom til ham nesten som blomster og ugress, sa han. Han lot dem vokse fritt mens han selv, komponisten, bare var en styrende gartner. Tydeligvis kunne han ikke bestemme seg med hensyn til deres vekst og utvikling, han bare ledet dem fram. Slik Sæverud elsket planter, var han også glad i stener. «Der er mye sten in min musikk!» sa han.
Det er bare å sette seg ned å la assosiasjonene flomme.
Musikken Ukedagene fra 1953 ble brakt fram i lyset av Norsk Musikksamling, Nasjonalbiblioteket, avd. Oslo i 1998. Disse er miniatyrer unike i norsk musikk, som aforismer lener de seg mot Kodaly, likevel med uavhengige trekk og i det beste Sæverudske tonespråk. Komponistens eksentriske ideer finner man til og med i dagenes rekkefølge, i og med at torsdag kommer før onsdag. Slik er det forbindelser til den gamle viking-tro om at guden Tor var mer viktig enn Odin.
Det var en spennende tid som arkeolog blant Sæveruds glemte og gjemte (posthume) manuskripter. De var, bokstavelig talt, i et eneste rot og måtte «graves fram» med den største forsiktighet. Manuskriptene ble oppbevart på Siljustøl, komponistens hjem, og i Bergen Biblioteks Musikkavdeling. Hver komposisjon og hver note i denne innspillingen er original, ingen ting er lagt til, ingen ting er forandret.
Sæverud er ikke den som ofte beskrev de store norske landskap med fjell og fjorder. Han var mer opptatt av naturens små deler og ekstrakter av menneskelige stemninger; han beskriver gamle legender og myter eller eventyr fra daler og øyer. Gjennom hele sitt liv led Sæverud ubevisst under at han ble født på grunnen til en gammel kirkegård, et sted der vikingene fullbyrdet henrettelser. Han snakket ofte om den triste melankolien, sorgen og dissonansene dette faktum ga hans kunst. «Det er tanker om mord og død i meg så vel som i min musikk». Dette var hans egne ord. Det er derfor hans eller humørfylte musikk har en dyster, underliggende egenskap.

De fem platene inneholder:Siljuslåtten. Symfonisk dans, Op. 17 (Festa campestre. Danza sinfonica); Fuglefløyt-variasjoner, Op. 36; Ukedagene: Søndag, Mandag, Tirsdag, Onsdag, Torsdag, Fredag, Lørdag; Melodi fra Gjætlevise-variasjoner, Op. 15; Grazietta fra Ridder Blåskjeggs mareritt, Op. 42; Vals til Solveig (1. version of op. 42); Lette stykker (Pezzi facili), Op. 18; Stevnemøte - men hun kom ikke; Småfugl-vals; Brygge-valsen; Vals til en liten pike; Venevil (Kristins vals); Fra posthume manuskripter: Kornstøet legges; Potetopptak; Norrønette; Mazurka; Ruths vals; Rittet til Valhall; Trollnatt (Nocturne); Capriccio, C-dur; Capriccio, a-moll; Capriccio, G-dur; Capriccio (stor), g-moll; Capriccio (tidlig versjon av 1. sats av suite op. 6), g-moll; Etude capriccioso; Buskebjønn-slått; Slåtter og stev fra «Siljustøl» Vol. 2, Op. 22: Revebjølle - Digitalis purpurea; Kvernslått; Den siste bå'nlåt; På kingelvevstrenger; Kjempevise-slåtten;
Lette stykker (Pezzi facili), Op. 14: Småsvein-gangar; Syljetone; Silkesokk-slåtten; Gjætle-vise; Li-tone; Vindharpe-slåtten; Rondo Amoroso; 6 sonatiner, Op. 30; Fra posthume manuskripter: Madsellas vals; Preludium; Havfruen (Et sagn); Halling (mens badestaupet blir ferdig); Humoreske; Hønens død; Vals pianissimo (Erotik); Folkevisecaprice («Aa kjøre vatn aa kjøre ved»); Fest; Tema for Egil Monn-Iversen; Tema for Thorleif Aamodt; Albumblad, g-moll; Albumblad, h-moll/dur; Albumblad, f-mol; Slåtter og stev fra «Siljustøl» Vol. 1, Op. 21: Kristi-Blodsdråper; Dvergmål-slått; Bå'nlåt; Kvelling-sull og lokk; Siljustøl-marsj;
Peer Gynt Suite I, Op. 28, No. 1: Fa'ens femsteg; Dovreslått; Salme mot Bøygen; Solveig synger; Anitra; Seks småstykker fra «Via Nova»; Åsnes vals; Mettes vals; Reisen til Eventyrland; Scène macabre; Vals carissimo; Fra posthume manuskripter: Host Norronette; Astrids vals; Høst, f-moll; Dagbok; Largo, f-mol; En liten historie; Humoreske, g-moll; Humoreske (liten Capriccio), g-moll; Galdreslåtten; Agaslåtten; Tysnesøy; Store-Kjengen; Hoggestubb; Sylvknappen; Havre; Capro e Capre (Bukken og geitene); Slåtter og stev fra «Siljustøl», Vol. 3, Op. 24: Bruremarsj; Hjuringen 'pi eismodal; Bjønn'støkk-lokk; Myrdunspele' på månestrålefele; Hamar-Tor slåtten;
Peer Gynt Suite II, Op. 28, No. 2: Peer-ludium; Brureslåtten; Hotaren; Gravsalme; Tvinnan; Her var mitt keiserdom; Pinsesalme; Sov du dyreste gutten min; Five Capricci, Op. 1; Fra posthume manuskripter: Længselsvals; Malle; Sorg; Haren og reven; Julesang («Jeg er så glad hver julekveld»); Vals (fritonal); Badn-sull; Scherzo; Scherzino, e-moll; Scherzo (med tema fra klaversonaten), g-moll; Aften (tema fra Sonate i g-moll, op. 3), e-moll ; Sonate, g-moll (skisse); Sonatine, C-dur; Novelette; Novelette, g-moll; Melodi, g-moll ; Kongeslageren (Krigs H7): Slåtter og stev fra «Siljustøl», Vol. 4, Op. 25; Høgsetestev; Draumeslåtten; Fossekallen; Tones vuggevise;
Sonate, g-moll (Sonata, G minor), Op. 3; Fra posthume manuskripter: Lauparstrengen; Cæsars frafall; Fader vår; Bækken I, Ass-dur; Barcarole, C-dur; Poco Andante, g-moll; Gunvors vals; Vals til en liten pike (tidlig versjon av op. 18, nr 4); Ballade, g-moll; Berceuse, g-moll; Marcia (tema); Praeludium, d-moll ; Presto, G-dur; Sang uten ord, g-moll; Nocturne, f-moll; Sørgemarsj (Largo), d-moll; Klokker; Vindharpe II og vals; Fantasi, g-moll; Allegro, g-moll; Revebjølle (1. versjon av op. 22, nr 1); Revebjølle-fantasi; Bækken II, G-dur; Suite, Op. 6.

HARALD SÆVERUD-KOMPLETT PIANOMUSIKK:
Einar Steen-Nøkleberg, Naxos (2002) 5 cd
Spilletid: 391:19 (6 timer og 31 minutter)

Et lite eventyr

Det er ikke ofte det kommer rene slagverk-cd'er på markedet. Derfor er det dobbelt gledelig når det skjer - også fordi Kjos Sørensens plate «Open Percussion» inneholder musikk fra noen av de mer sentrale komponistene som skriver for dette instrumentariet.
Musikken Kjos Sørensen her gir seg i kast med er teknisk meget krevende. I tillegg viser utøveren klasse i sin behandling av de forskjellige instrumentene.
Spesielt morsomt er det å lytte til Rolf Wallins «Stonewave» fra 1990, denne gangen i en versjon for solo slagverk. Opprinnelig er verket skrevet for seks slagverkere og lytteren blir fanget inn i et pulserende og drivende univers av lyder. Musikken på plata er kontrastfylt, noe som gjør innspillingen interessant, selv etter flere gjennomlyttinger.
Ved siden av Wallins verk, finner vi tre improvisasjoner av Kjos Sørensen som han kaller «Open», Iannis Xenakis «Rebonds for percussion solo» (1987-89), Åse Hedstrøms «Flow for marimba» (1990), John Cages to verk «The Wonderful Widow of Eighteen Springs for voice and piano» (1942) og «A Flower for voice and piano» (1950), samt Franco Donatonis «Omar, due pezzi per vibrafono» (1985).
«Open» er et sant lite eventyr, som kan oppleves igjen og igjen.

HANS-KRISTIAN KJOS SØRENSEN:
«Open Percussion», Naxos/BIS-CD-1219 (2002)
Spilletid: 68:58

søndag 12. desember 2010

Lysende

Musikkskatten til Geirr Tveitt blir langsomt avdekket, med et utrolig etterforskningsarbeid etter brannen i komponisten hjem i 1970. Denne gangen er det Christian Eggen som har tatt for seg brannskadde manuskript av «Variasjoner over en folketone fra Hardanger», her i glitrende tolkninger av pianistene Håvard Gimse og Gunilla Süssmann som sammen med Det skotske nasjonalorkesteret under Bjarte Engesets ledelse bringer fram ett lite kjent verk av Tveitt på en lysende måte.
Men det er i første rekke den fjerde klaverkonserten «Aurora Borealis» som fremkaller den aller største oppmerksomheten. Tveitts orkestrering er her overraskende moderne, spesielt i første sats. Og selv om det «tveittske» er lett gjenkjennelig, må man bare innrømme at dette verket på mange måter skiller seg ut fra mye av hans produksjon, da han på en rekke måter integrerer det internasjonale inn i sitt eget nasjonale tonespråk. Resultatet er livsfriskt og spennende.
Tolkningen til Gimse er aldeles nydelig og samspillet mellom solist, dirigent og orkester er sublimt. Nok en gang må plateselskapet og Norsk Kulturråd roses for å spille inn Tveitt musikk i et så bredt omfang.

GEIRR TVEITT:
«Klaverkonsert nr.4/Variasjoner», Naxos 8.555761 (2002)
Spilletid: 61.00

fredag 10. desember 2010

Røff i kantene

Det er tre voksne verk Bergen-filharmonien spiller på denne platen med musikk av Knut Vaage. Og det er et godt inntrykk man får av både komponist og orkester. Nå er det snodig nok de to lengste verkene som fanger undertegnedes største interesse.
Det er i første rekke Knut Vaages grep ved å sette opp soloinstrumentene mot orkesteret. For det er formidable utfordinger de tre solistene har på denne innspillingen.

Opprivende - delikat

 Eivind Buene er et forholdsvis nytt bekjentskap på komponistfronten. Men allerede har han rukket å markere seg kraftig som en utradisjonell «anti-bås-komponist». Han er nemlig ikke bare en moderne hardcore samtidskomponist. Bakgrunnen hans, som mange andre som er født en gang på 70-tallet, er populærkulturen, en inspirasjon på lik linje med klassiske Mozart-perler og modernistisk sjeleangstmusikk à la Arne Nordheim. Eivind Buene har også en parallell karriere som arrangør og låtskriver i popmusikkverdnen. Og med en slik bakgrunn blir det spennende musikk av.
På «Objects of Desire» presenterer Oslo Sinfonietta noe av hans musikk, under ledelse av Christian Eggen. Ikke overraskende er det sterke islett av jazz som er elementer i musikken hans. Blant annet har jazzpianisten Christian Wallumrød bidratt sterkt til denne stilblandingen.
I stykket «Objects of Desire» er resultatet av samarbeidet mellom Buene og Wallumrød blitt en hybrid mellom Buenes komplekse lydmateriale og Wallumrøds improvisasjoner på et el-piano, som spes ut med et utvalg av analog elektronikk. En innholdsrik trip gjennom en verden av løs jazz og modernisme som spenner fra sart poesi til det helt bisarre. I «Deaths and Entrances» er saxofonvirtuosen Torben Snekkestad solist med Oslo Sinfonietta. I dette verket partererer og dissekrerer Buene en takt av Arnold Schönbergs «Klaverstykke op. 19». Exposé/Intermezzo/Symposium er komponert for Oslo Sinfonietta. Tre av ensemblets egne musikere er solister og spiller mot resten av ensemblet.
Alt i alt er dette en plate som man kan få umiddelbart utbytte av, også mye takket være en innholdsrik og god cd-bok.

EIVIND BUENE:
«Objects of Desire» m/Oslo Sinfonietta, Musikkoperatørene/Albedo ALBCD 020 (2002)
Spilletid: 79.37

onsdag 8. desember 2010

Franske inntrykk

«Suite pour Orgue op.5» av Maurice Duruflé (1902-1986), Tre transkriberte små stykker av Maurice Ravel (1875-1937), samt «Paysages Euskariens pour Grand Orgue» av Joseph Ermend Bonnal (1880-1944) er definitivt ikke musikk som finner oftest veien til øregangene. Men Harald Rises CD med denne franske orgelmusikken viser at det finnes utrolig mye flott musikk som ikke så alt for ofte fremføres.
Det er spennende å lytte til orgelmusikk skrevet i impresjonismens tid. Til en viss grad utforsker komponistene nye musikalske kombinasjoner og virkemidler, og det er så absolutt spennende klanger som ble skapt for dette instrumentet på denne tiden også.
Rise viser med denne innspillingen at han er en doktortittel i orgelspill og teori verdig. Opptakene er gjort i Katarinakyrkan i Stockholm, i forbindelse med hans eksamen i nettopp disse fagene.
Orgelet bygget av van den Heuvel og dette utrolig klangrike orgelet, sammen med Rises flotte spill, gjør denne utgivelsen til et must for orgelentusiaster. Men den anbefales varmt også til alle andre.

HARALD RISE:
«Organ Impressions», Sonor Records, SONCD 6005 (2002)
Spilletid: 64:09

Fasinerende lytting

John Cage var det 20. århundrets mest banebrytende komponist. Og i den grad ordet oppfinner kan brukes i musikk, var Cage oppfinneren av en helt ny stil innen den seriøse musikken.
Nå har mezzosopranen Hilde Torgersen, slagverkstrioen SISU og Cikada Duo gitt ut en plate som på en imponerende måte dokumenterer Cage's kammermusikalske virke i tidlige år.
Platas ni verk er fasinerende lytting i seg selv. Ekstra givende blir det når man har så dyktige eksekutører som presenteres her.
Foruten at Cage oppfant det preparerte pianoet, som er gledelig tilstede på denne plata, var han også først ute med å integrere støy i sine verk. Og i flere av platas verk benytter han seg av dette. Dette er meget fremtredende i platas nest siste kutt; «Imaginary Landscape No IV» fra 1951, der det benyttes støyelementer fra 24 kortbølgeradioer.
Plata inneholder dessuten; «Credo in US» (1943), «A Flower» (1950), «The Wonderful Widow of Eighteen Springs» (1942), «Amores» (1943), «Trio» (1936), «Aria» (1958), samt «sub Aria» (improvisasjon) (1958/2001).
En meget informativ CD-bok følger med utgivelsen.

CIKADA DUO/SISU: «Will You Give Me to Tell You - musikk av John Cage», Distribusjon: Musikkoperatørene, Albedo ALBCD021 (2002). Spilletid: 63:56

tirsdag 7. desember 2010

Strålende kor-cd, nesten....


Dette er definitivt ett av Europas bedre kor vi lytter til. Det er teknisk glimrende - fonetisk strålende, og klanglig utsøkt.
Det er også en fryd å lytte til balansen i koret - og det er bare å sende av gårde en haug av roser til korets egne solister.
Likevel - «Kind» ligger litt bak korets tidligere innspillinger - ikke i uttrykk og formidling - men i konsept.
Hva grunnen til det er, er rett og slett en meget subjektiv smakssak hos undertegnede.
CD-makerne har valgt å blande to musikalske blokker. En blokk med tradisjonsmusikk, og en blokk med ny musikk. Og man velger den tradisjonelle «annen-hver-gang»-stykke - først et tradisjonsstykke - så et nytt stykke - traisjonsstykke - og så videre. Forutsigbart og i denne settingen blir det litt feil. Feil fordi man også velger å dele opp ett av korverdenens flotteste nye verk i tre biter med folkemusikk som «ventefyll», nemlig «Wie ein Kind» av Per Nørgård. I undertegnedes ører ble dette feil rett og slett fordi man får følelsen av at produksjonen mister rytme. Og selv ikke et spennende nytt verk av den talentfulle Marcus Paus klarer å «redde inn» den lille skuffelsen som ligger der.


Likevel får innspillingen en sterk anbefaling - fordi det virkelig store ligger i den klangen stemmene i koret har. Det er rett og slett glitrende korister som er på ferde.

Ordet KIND favner på ulike språk både det barnlige og det barnslige, i tillegg til at det sier noe om vennlighet og om trøst. Prosjektets undertittel var "om barn, for voksne". KIND har, i likhet med Ensemble 96, fokus på nyere norsk og nordisk musikk for kor. Per Nørgård og Jaakko Mäntyjärvi er allerede klassikere for et stadig større publikum, mens Marcus Paus representerer en ung generasjon norske komponister med en økende interesse for kormediet.

Ensemble 96 anses som et av verdens beste kammerkor. Deres IMMORTAL NYSTEDT ble nominert til den amerikanske GRAMMY som "Best Choral Performance" og "Best Surround Sound Album" i 2006.

  
Ved siden av folketoner er «Die Stimme des Kindes» av Jaako Mäntyjärvi, «Wie ein Kind» av Per Nørgård, samt «The Stolen Child» av Marcus Paus å finne på platen.
ENSEMBLE 96:
«KIND»
2L (2010)
Katalognr.: 2L-076-SABD
Genre:  Klassisk
Spilletid: 0:44:11

77 forskjellige fuglelyder

Man imponeres stadig over Håkon Austbøs fremragende Messiaen-innspillinger. Hans tolkninger er av verdensklasse og det er fantastisk at slike kvalitetsinnspillinger finnes på dette lavpris-selskapet.
Denne fjerde innspillingen av Messiaen-verk for klaver, inneholder tidlige og sene verk, til og med en verdenspremiere er med; «Prelude» fra 1964.
Sammen med «Prelude» er det fire andre mindre verk Austbø har gitt seg i kast med her, samt det fantastiske og stort anlagte «La fauvette des jardins» fra 1958, som i sannhet er et utrolig krevende verk for en hver pianist. Ikke bare er det teknisk krevende, men krever til de grader solistens dype engasjement i musikken, noe Austbø mestrer på et glimrende måte. Dette verket beskriver en reise rundt innsjøene i Laffrey, og gjør det gjennom musikalske beskrivelser av 77 forskjellige fuglelyder. BBC Magazine beskriver Austbøs tidligere tolkninger av Messiaens musikk som «...en overbevisende tolker av Messiaens visjoner.» Dette gjelder i aller høyeste grad også denne innspillingen.
Plata består av: «Les offrandes oubliées» (1930), «Fantasie Burlesque» (1932), «Piéce pour tombeau de Paul Dukas» (1953), «Rondeau» (1943), «Prelude» (1964), samt «La fauvette des jardins» (1956/58).


HÅKON AUSTBØ:
Klaververk av Olivier Messiaen», Naxos 8.554655 (2002).
Spilletid: 57:38

Brass - pang!

Brass-band-musikk er for mange et eksotisk bekjentskap. Denne formen for korps er opprinnelig engelsk og det er spesielt på vestlandet en slik korpsbesetning har sterkt rotfeste. At norske brassband befinner seg i det øvre skitet i Europa har man gang på gang bevist. Og ett av de korpsene er Manger Musikklag, som på denne plata har spilt inn ny musikk av Torstein Aagaard-Nilsen («Pang»), Ketil Hvoslef («Håkonsiana»), Jostein Stalheim (De Vilde Svaner»), Marcus Paus (Allegro Concertante»), Kaare Dyvik Husby («The Last of the Fingallians») og Knut Vaage («Grafitti»).
Og korpset overbeviser stort under ledelse av Bjørn Sagstad.
Klangen er gjennomgående glitrende - og det er lett å bli blendet av musikernes teknikk og brilliante evne til å frasere. Spesielt må fremheves det meget spennende verket av Stalheim. Stort anlagt, og rikt på musikalske ideer.
Likeledes er Aagaard-Nilsen korte «Pang» et solid musikalsk vitaminsjokk.
Også Husbys verk vitner om stor fantasi, mens noen av de andre stykkene er mer «tut-og-kjør-preget» - noe deler av brassband-litteraturen er belemret med.
Alt i alt en spennede plate som fortjener en solid porsjon oppmerksomhet.


MANGER MUSIKKLAG:
«Grafitti», GR CD 02 (2002)
Spilletid: 62:56

mandag 6. desember 2010

Et Mahler-orkester av rang

Dette er på mange måter "den eneste sjette-symfonien", som Arnold Schönberg en gang sa. Og det er en etterlengtet innspilling med den sjette symfonien (Den tragiske) til Gustav Mahler - som inngår i Oslo-filharmoniens Mahler-syklus. De tidligere innspillingene er med orkesterets tidligere sjefsdirigent Mariss Jansons, og selv om man skal være uhildet når tonene strømmer ut av høytalerne, kan jeg ikke fri meg fra å tenke på hvordan Jansons hadde gjort denne innspillingen med "sitt orkester". Og jeg skal innrømme at jeg har sammenlignet denne innspillengen med den Jansons har gjort med London Symphony Orchestra. Og det må innrømmes at Sarastes variant virker fyldigere, og detaljrikdommen er nesten utrolig. Bare innledningen - der marsjstøvlene får rørt seg blir nesten en slag ekstatisk øvelse.
Og det er med et smil denne innspillingen nytes. Det klingende resultatet er et "Mahler-orkester" verdig og Sarastes fraseringsevne og blikk for den tematiske helheten er sublim.
Den finske maestroen og orkesteret klarer også å frembringe det drama som Mahler legger opp til i finalen. Den tredve minutter lange satsen er en slags manndomsprøve for et orkester, der man lett kan gå i en felle av det svulstige slaget. Men Saraste holder godt i tømmene og de lange linjene forsvares med et musikalsk bravo, selv om det musikalske uttrykket i siste satsen er vondt - og det høres.
Her er det bare å gå til innkjøp - denne tappningen er verd hver eneste krone!

Mahler understreket selv ved flere anledninger at hans 6. symfoni skulle forstås som et nærmest selvbiografisk verk.
Simax’ utgivelse av symfoni nr. 6 er den femte Mahler-utgivelsen med OFO.


OSLO PHILHARMONIC ORCHESTRA:
GUSTAV MAHLER: SYMPHONY NO. 6
SIMAX CLASSICS (2010)PSC1316
Genre: Klassisk
Spilletid: 1:20:17

Kakaduer

Koblingen med Ludvig van Beethoven og den finske samtidskomponisten Jouni Kaipainen er et spennende prosjekt, selv om man kan stille spørsmålstegn over motivasjonen.
Det mest fascinerende er hvor godt Grieg Trio behersker begge komponister. De evner å skape interesse for musikken, gjennom virkelig god musisering. Verd å merke seg er den utsøkte ballanse som trioen legger for dagen. Dette er med på å gjøre spesielt Kaipainens trio til en spennende lytteropplevelse.
Grieg trio har en rik uttrykksform. De er eksepsjonelt dyktige til å fargelegge musikken på sin måte, noe som gjør musikerne til et unikt ensemble her hjemme.
Plata innledes med Beethovens Trio op.1 nr.3. Så følger Kaipainens Trio III op.29 (fra 1987), før plata avsluttes med Beethovens meget berømte «Kakadue-variasjoner» («Ich bin der Schneider Kakadu») og den utsøkte «Allegretto i B-dur» (uten opusnummer).

GRIEG TRIO:
«Kakadue-variasjonene», Beethoven og Kaipainen, Musikkoperatørene/Simax Classics PSC 1165 (2002),
Spilletid: 73.02

Goldbergvariasjonene

Ketil Haugsand er så desidert en av de fremste kjennere av barokkmusikk. Denne gangen har han gitt seg i kast med Bachs legendariske «Goldberg-variasjoner», eller «Clavier Ubung bestehend in einer Aria mit verschiedenen Veränderungen BWV 988», som er det hele og fulle navn på komposisjonen.
Og Haugsand fremfører dette musikalske manifest på en fremragende måte. Det er et tilbakevendende tema om hvordan barokkmusikk skal fremføres, men Haugsands tolkninger, som er mer av det følsomme slaget, er meget tiltalende.
Musikken er kompleks - både tematisk og rytmisk og det er en fryd å oppleve hvordan Haugsand trakterer sitt cembalo på denne plata, som ikke ligger noe tilbake for innspillinger av langt mer meritterte internasjonale størrelser.
«Goldberg-variasjonene» hører hjemme i en hver samling av musikk. Her er selve «urmusikken» innen alle musikalske uttrykksformer - og det er morsomt at Haugsand så til de grader har lykkes med denne innspillingen.

KETIL HAUGSAND:
«Johann Sebastian Bach; Goldberg Variations», Musikkoperatørene/Simax Classics PSC 1192 (2002).
Spilletid: 70.54

søndag 5. desember 2010

Av en annen verden...

Lux Aeterna er skapt av en komponist og musiker som gang på gang beviser at han behersker de forskjelligste formater. Fra hans «tidligere» rock'n-roll-liv i Vanguards har Terje Rypdal syslet med musikk i forskjellige musikalske sfærer. I bagasjen har han store og suksessfylte erfaringer fra eksperimentell jazz, rock og klassisk. Og «Lux Aeterna» er et mesterverk. Musikken kan ikke defineres som annet enn vidunderlig.
Rypdal har skapt er verk som ikke kan settes i bås. Det har en indre ro og et tonespråk som nekter å forlate lytterens bevissthet.
I et billedskjønt symfonisk landskap bygges langsomt høydepunktene opp rundt Palle Mikkelborgs trompetspill og Ivar Kleives eminente orgelspill. Selvsagt er Rypdals gitar med å fargelegge et utrolig fascinerende verk, som også inneholder klangkaskader som setter både trommehinner og høytalermembraner på prøve.
«Lux Aeterna» ble bestilt av Molde Internasjonale Jazzfestival 2000, i tide til å ta i bruk domkirkens flotte, nye orgel, her spilt av Iver Kleive. Platen er et live-opptak fra konserten. Bergen Kammerorkester spiller under kyndig ledelse av Kjell Seim.


TERJE RYPDAL:
«Lux Aeterna», Musikkoperatørene/ECM 1818 017 070-2 (2002).
Spilletid: 60.43

Sjeldent og godt

 For første gang presenteres Hjalmar Borgstrøms opera «Thora paa Rimol», som ble skrevet i 1894. Og denne innspillingen er som et lite bombenedslag å regne. Ikke bare er det en fantastisk opera som nå bæres til dåpen 108 år etter at den er skrevet, men utøverne gir denne dramatiske operaen slagkraft og tyngde.
Det er kun fire solister - som alle briljerer i sine større og mindre roller.
Randi Stene (Thora) har en klanglig utstråling få andre mezzosopraner er i besittelse av her hjemme. Likedan overbeviser Harald Bjørkøy (Olav Tryggvason), Trond Halstein Moe (Haakon Jarl) og Oddbjørn Tennfjord (Kark) stort på denne platen, der Trønderoperaens kor og Trondheim Symfoniorkester under ledelse av Terje Boye Hansen viser til fulle at dette er kvalitetsmusikk.
Verket er flott, med alle de kvaliteter Borgstrøm i den senere tid er blitt kjent for.
Operaen kan plasseres i stil sammen med Wagner og til en viss grad Richard Strauss. Operaen er spunnet rundt øyeblikket der Olav Tryggvason overtar makten etter Håkon Jarl. Trællen Kark forråder sin herre og myrder jarlen for å få belønning, men blir i stedet henrettet for sitt svik.
Det moralske drama er med andre ord spekket med kjærlighet, død og dramatikk - akkurat slik en stor opera skal være.
At denne operaen har ligget å støvet ned i så lang tid er for meg en gåte.
Librettoen er skrevet av komponisten.

HJALMAR BORGSTRØM:
«Thora paa Rimol op.7», Musikk-operatørene-Simax Classics PSC 1230 (2002).
Spilletid: 119.29 (2 CD)

lørdag 4. desember 2010

Sprudlende kjærlighetsdikt

To sentrale verk i norsk musikkhistorie, signert Ludvig Irgens-Jensen er å finne på denne platen med et glitrende opplagt Bergen Filharmoniske Orkester, ledet av den ytterst talentfulle dirigenten Eivind Aadland.
Det «evigunge» «Japanischer Frühling» fra 1919 og komponistens mest berømte verk «Passacaglia» fra 1926 fremstår her i eksepsjonelt flotte tolkninger. Det er en fryd å høre sopranen Ragnhild Heiland Sørensen i de ni japanske kjærlighetsdiktene. Hennes framførelse er intens og sprudlende, samtidig som hele verket får en behaglig ro over seg, mye takket være eksekutørene og dirigent.
Også Passacagliaen lyser ut av høytalerne, med sin enkelthet og sjarm. Igjen glitrende fremført.
Den aller største positive overraskelsen er likevel platas siste verk. «Canto d'omaggio» fra 1950 og er skrevet til Oslo bys 900-års jubileum. Og det er komponistens bearbeidelser av et flott tonemateriale som virkelig gleder. ET flott stykke musikk som fortjener mange framførelser.
Plata inneholder dessuten «Pastorale religioso» fra 1939.

LUDVIG IRGENS-JENSEN:
«Japanischer Frühling-Passacaglia», Musikk-operatørene Simax Classics PSC 1164 (2002).
Spilletid: 63.57

"Stjerne-klasse-kor"

Ensemble 96 har på kort tid markert som ett av landets flotteste koreensembler. Deres innspilling av det to år gamle verket «Liknarbraut» av Wolfgang Plagge er stor på flere måter.
Det tekstlige materialet er over 700 år gammelt - og Plagges tonesetting av disse tekstene viser at han har stor innsikt i middelalderens musikk. Her finner man glimt av datidens genialitet i musikken, ikledd Plagges tonale, men likevel forholdsvis moderne tonespråk.
Ensemble 96 viser stor modenhet, spesielt i klangen. Enkelte små skjønnhetsfeil merkes, spesielt i de lyseste sopran-partiene, men tatt i betraktning at dette er et amatørkor, blir man dypt imponert.
Det var en ukjent skald som skrev ned sine innerste tanker om Korset i et norrønt språk rundt år 1300, i den førkristne vikingskaldenes tradisjon. Diktet inneholder mytiske bilder og taler med autoritet også til dagens mennesker.
Et stort pluss på denne utgivelsen er en forholdsvis dyptgående analyse av tekstene, samt en fullstendig gjengivelse at alle vers. Dette er norsk kormusikk av meget god klasse.
Dirigent er Øystein Fevang.

WOLFGANG PLAGGE:
«Liknarbraut» m/Ensemble 96, Musikkoperatørene/Lindberg Lyd 2L9 (2002).
Spilletid: 46.10

fredag 3. desember 2010

Rik orgel-plate

I mer enn 30 år har Mørk Karlsen vært aktiv i norsk musikkliv, og hans omfattende produksjon inneholder symfonier, oratorier, konserter, kammermusikk, kantater og musikk for kor, korps og orgel.
Det er noe storslagent og befriende over Kjell Mørk Karlsens orgelmusikk. Hans rike uttrykksform, der han benytter både tolvtoneteknikk og mer tradisjonelle komposisjonsteknikker, bidrar til å inkludere lytteren i disse storslagne orgel- verkene.
Det er Halgeir Schiager som sitter på orgelkrakken. Han har valgt en «Rolls Royce» til innspillingen. Orgelet i Basilika Verzehnheiligen i Staffelstein, ble restaurert i 1999, og har en fantastisk klang som yter Mørk Karlsens verk full rettferighet. Schiagers fremførelse røper at han har en utrolig innsikt over komponistens ideer. Musikken har en rikdom av nyanser i seg som Schiager får fram på en ypperlig måte. Det er helt enkelt glimrende spilt!
Det er Kjell Mørk Karlsens tre orgelsymfonier, samt «Hommage a Widor» og «Vision» som presenteres på denne plata.

KJELL MØRK KARSLEN:
«Vision», orgelverk, Aurora ACD 5020 (2000)
Distributør: Musikkoperatørene
Spilletid: 73.37

Sprudlende Beethoven-tolkninger

Den 32 år gamle russiske mesterpianisten Boris Berezovskys spill på denne plata med Beethovens musikk sprudler. Det er virtuost og følsomt spill den talentfulle og velrenommerte musikeren legger for dagen.
Spesielt bør man merke seg Berezovskys interpretasjon i de langsomme satsene av de to klaverkonsertene, som er preget av stor innlevelse. Men også yttersatsene er tolket med eleganse og perfeksjonisme.
Det svenske kammerorkesteret, ledet av den danske dirigenten Thomas Dausgaard fremstår igjen som et orkester av rang, selv om man i noen få tilfeller føler at orkesterets medlemmer ikke slipper seg helt løs. Men med den besetningen dette orkesteret har er denne versjonen Beethovens to første klaverkonserter å foretrekke, fremfor innspillinger med fullt symfoniorkester.
Dette er den tredje platen i en syklus med Beethovens orkestermusikk som orkesteret og det norske plateselskapet Simax planlegger å gi ut.

BORIS BEREZOVSKY:
«Beethoven: Klaverkonsert nr.1 & 2, Rondo B-dur»
Swedish Chamber Orchestra/Thomas Dausgaard. Simax Classics PSC 1181 (2000)
Spilletid: 68.21
Distribusjon: Musikkoperatørene

Brass-mat

Om ikke musikken favner det store spennet i tid - er likevel komposisjonene Arctic Brass presenterer på denne platen varierte og for det aller meste interessant lytting.
Arctic Brass fremstår nå som landets desidert beste brass-ensemble. Det er rett og slett en fornøyelse å høre den friske Nord-norske kvintetten fremføre musikk de har plukket med omhu.
Arctic Brass har turnert i hele Norden, Europa og Japan. Ensemblet har deltatt i tallrike radio- og tv-produksjoner og har med årene utviklet et nært forhold til norsk folkemusikk og samtidsmusikk. En kombinasjon som til de grader kan oppleves på «Burning Ice», og har siden starten i 1983 bestilt og urfremført mer enn 60 nye verk.
Det er en rekke høydepunkter på plata, først og fremst «Sven-David Sandstrøms «Echopieces» fra 1998, «Ketil Hvoslefs «Erkejubel» fra 1982 og ikke minst Anniken Paulsen-Gades meget spennende «Arctic light» fra 1995.
I tillegg fremføres «Burning Ice» av Nils-Henrik Asheim, «March the Pole Star av Peter Maxwell Davies, Sigurd Berges første suite, samt «5 preludier» av Carl Nielsen.

ARCTIC BRASS:
«Burning Ice», Euridice EUCD014 (2001).
Spilletid: 48.34
Distribusjon: Musikkoperatørene

Tønnesen og Grieg

Edvard Griegs tre sonater for fiolin og klaver har kvaliteter som holder dem på repertoaret, ikke bare hos norske, men også internasjonale topp-fiolinister.
Terje Tønnesen og Einar Henning Smebye har nå spilt inn samtlige av Griegs fiolinsonater og denne platen tåler absolutt å sammenlignes med Pierre Amoyals fantastiske innspilling.
Parhestene Tønnesen og Smebye fremfører verkene med entusiasme og ved siden av et nydelig klanglig resultat, har musikerne fått frem karakteren i de tre vidt forskjellige musikkstykkene på en fremragende måte.
Spesielt deres tolkning av c-moll sonaten op.45 er eminent. Det hører vi at det formelig gnistrer rundt Tønnesens fiolinstrenger.
For å si det med et moderne uttrykk; denne plata er rå!
Paradokset med Griegs musikk er at vi opplever den som synonym med det ur-norske, mens det faktisk er en enkelt kunstners personlige uttrykk vi hører. Identifikasjonen av det «Griegske» som «det norske» henger sammen med den bevisstgjøringen omkring norsk identitet som lå i komponistens samtid, og som Grieg så mesterlig utformet i sin musikk. Ikke bare er det klare innslag av folkemusikk-inspirerte temaer og rytmikk, men det hele er preget av en djerv og frisk skaperånd.

TERJE TØNNESEN:
Edvard Griegs fiolinsonater, Simax Classics PSC 1162 (2001)
Spilletid: 60.51
Distribusjon: Musikkoperatørene

En riktig så stor klaverplate

Det er en spennende komponist Geir Henning Braaten fremfører på denne plata.
Agathe Backer Grøndahl (1847-1907) hadde en meget sterk posisjon i datidens norske musikkliv. Som pianist av internasjonalt format ble hun en hjørnesten i oppbyggingen av et profesjonelt konsertliv i hjemlandet. Hennes 70 opus rommer alt fra vakre romanser til store instrumentalverk.

Med bred pensel

Det er så man noen ganger fornemmer hissige fossefall, fruktblomstring og fjell-idyll når man hører på musikk. Og Geirr Tveitt (1908-1981) var i høyeste grad en mester i å male frem slike landskapsbilder - på godt og vondt.
I så måte er kontrastene på denne plata store, med den første klaverkonserten fra 1928 og den femte konserten fra 1954. Selv om den første konserten er et ungdomsverk, hører man tydelig at Tveitt allerede da hadde et godt grep om harmonier og rytmikk. Den femte konserten er likevel platas mest interessante, der Tveitt virkelig bruker bred pensel i sitt tonemaleri.
Tveitt hadde suksess i Oslo og Paris med balletten «Baldurs Draumar» i 1938 og han begynte i 1942 å samle inn og arrangere folketoner. Dette ble til Tveitts hovedverk;, fem suiter med «Folketonar fra Hardanger».
Klaverkonsert nr. 1 ble til i studietiden i Leipzig og uroppført med Radioorkesteret der i 1931. Klaverkonsert nr. 5 ble uroppført i Paris med Geirr Tveitt selv som solist og Champs-Elysees-orkesteret.
På plata spiller Håvard Gimse og Royal Scottish National Orchestra under Bjarte Engeset. Og man kan med tilfredshet registrere at dirigent-talentet Engeset har et meget godt grep om et fint orkester, og ikke minst en fremragende solist i Håvard Gimse.

GEIRR TVEITT:
«Klaverkonsert nr. 1 & 5», Naxos 8.555077 (2001).
Spilletid: 52.10

Opp av asken

To verk som var borte, ett forsvunnet i London under 2. verdenskrig og ett som ble ødelagt av brann i 1970, er blitt restaurert via gamle opptak og nitidge studier av komponistene Jon Øivind Ness og Kaare Dyvik Husby.
Denne nye cd'en med musikk av den spennende komponisten Geirr Tveitt, er med på å befeste den anerkjennelse som nå er i ferd med å bli denne komponisten til del. For det er noe unikt ved denne spesielle komponisten fra Nordheimsund.

Innsikt og teknikk

Det er med tyngde Steffen Horn gir ut denne plata med musikk som krever mye av musikeren. Fra Antonio Bibalos tre små pianostykker der sitater av blant annet Grieg, Schoenberg, Bartok og deFalla kan høres, til større verk av Leos Janacek, Franz Liszt og Muzio Clementi.
Steffen Horn legger her for dagen en utrolig innsikt i forskjellige stilarter - en teknikk som er finslipt, samt en forståelse av musikken som er meget tiltalende. Artig er det også at Horn gir ut et album som spenner så vidt.
Steffen Horn er født i 1976 og fikk sin første pianoundervisning seks år gammel. I 1993 begynte han hos professor Jiri Hlinka i Bergen, og var fra høsten 1995 student ved Barratt Due Musikkinstitutt i Oslo. Her tok han avsluttende eksamener våren 1999, både som kammermusiker og solist, med karakteren 1,0 (!).
For tiden er Steffen Horn student ved Barratt Due Musikkinstitutt i Oslo og Musikkhøgskolen i Malmø, hvor han tar to-årig solo-diplom, fortsatt med professor Hlinka som lærer.
Plata inneholder; «Hommage» av Bibalo, «Pianosonate 1905» av Janacek, «2 ballader» av Franz Liszt og «Klaversonate op.26/2» av Clementi.

STEFFEN HORN:
«Musikk av Bibalo, Janacek, Liszt og Clementi», Piano 003 (2001)
Spilletid: 57.16
Distribusjon: Musikkoperatørene

Nytt blinkskudd fra Gimse

Pianisten Håvard Gimse imponerer stadig. Han er midt inne i innspillingen av Sibelius samlede klaververk. Og på denne tredje plata presenteres de tre flotte sonatinene, samt ti pianostykker op.58 og hans to rondinoer op.68.
Selv om ikke pianomusikken ikke er det første man forbinder med den finske nasjonalkomponisten, er musikken som her presenteres preget av nydelige klanger, frodig fantasi og avslører at Sibelius virkelig hadde et godt blikk for form, også i de mindre anlagte verk.
Og noe av dette skyldes fremragende spill av vårt unge klavertalent. Han viser modenhet i tolkningene og som vanlig fremviser han en mesterlig teknikk.
For de aller fleste er Sibelius synonymt med «Finlandia», et par av hans sju symfonier, samt hans fiolinkonsert, men i likhet med mange andre komponister er også denne komponistens kammermusikalske verk verd å låne øre til.
En flott plate, med to flotte kunstnere.

HÅVARD GIMSE:
«Musikk av Sibelius», Naxos 8.554814 (2001).
Spilletid: 60:32

Sitrende vokal

 Jeg var nesten sjokkskadet da denne plata snurret rundt og ga lyd i stua. Å gå i spinn er kanskje et riktig uttrykk over en debut - som viste seg å være en stor start på noe som er blitt enda større!

Det er nesten så man slipper små frydefulle hvin ut av egen strupe når man lytter til denne fantastiske debuten fra en ung, kvinnelig norsk vokaltrio. Gruppa har så langt gjort seg bemerket gjennom konserter og festivaler i utlandet.
Det er i første rekke de klokkeklare stemmene til de tre sangerne som slår en. Det er som om Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Torunn Østrem Ossum er barn av kildevannets kraft, fjellheimens prakt og skogens frodighet. Stemmebruken er en åpenbaring, der de demonstrerer hvordan det klinger når man har fullstendig kontroll over intonasjon, diksjon og balanse.
Repertoaret på «Words Of The Angel» består av middelaldermusikk, samt den vakre spesialskrevne tittel-komposisjonen av Ivan Moody. Trioen ble dannet i 1997 i Oslo, men har i stor grad operert fra utlandet hvor de blant annet har hatt intensive studier med The Hilliard Ensemble.
Dette ensemblet vil garantert gjøre furore hvor som helst, for dette er stort!

TRIO MEDIAEVAL:
«Words of the Angel», ECM 461 782-2 (2001)
Spilletid: 65.45
Distribusjon: Musikkoperatørene

Absolutt Happy! Happy!

Grunnstammen i Stavanger New Music Ensemble består av musikere fra Stavanger Symfoniorkester og lærere ved Høgskolen i Stavanger, Avdeling for Kunstfag, og har en prosjekt-basert virksomhet med årlige konserter i regi av Ny Musikk og Stavanger Symfoniorkesters kammermusikkserie.
Og ensemblet oser av kvalitet under Asbjørn Schaathuns utmerkede ledelse. Hans eget «Triplis+» innleder plata og er en sangsyklus med syv satser og baserer seg på computer-manipulerte tekstfragmenter fra Wilhelm Müllers «Die Schöne Müllerin».
I «1-2-3 Happy, Happy, Happy» leker Jon Øivind Ness seg med små skjevheter og forskyvninger, i et fasinerende lydbilde.
Det er noe filmatisk over Ketil Hvoslefs «Klarinettkvintett», med en konstant spenning mellom energiske bevegelser og frosne bilder. Et relativt tidlig verk fra Nils Henrik Asheim, strykekvartetten «Genesis» ble skrevet i 1982, mens komponisten var på leting etter nytt grunnlag for sitt musikalske uttrykk. Platen avsluttes med «November 1962» for solo klaver der Alfred Janson bringer lytteren med i en studie av tilstander og gradvise utviklinger. Verket er klart poetisk og viser kraften i begrensningens kunst.

STAVANGER NEW MUSIC ENSEMBLE:
«1-2-3 Happy Happy Happy!», Aurora ACD 5023 (2001)
Spilletid: 62:12
Distribusjon: Musikkoperatørene

To samstemte musikere

Det er nerve, spenst og inderlighet i tolkningene Piotr Janowski og Wolfgang Plagge gjør av Henryk Wieniawskis (1835-1880) musikk for fiolin og klaver. Og de beviser med denne platen at Wieniawskis kammermusikk, som for mange kun har vært godt nok til undervisningsformål, er verd en plass i konsertsalen. For det ukompliserte og iørefallende resultatet på denne plata er faktisk en ren nytelse å høre på.
Piotr Janowski er født i Polen i 1951 og gikk til topps i den internasjonale Wieniawski-konkurransen bare 16 år gammel. Sin forkjærlighet for sitt fødelands romantiske musikkrepertoar har han dermed båret med seg helt siden barndommen, og han er i dag en av de mest betydelige tolkere av denne musikken. Og Janowski briljerer til de grader på denne plata og har en utrolig akkompagnatør i Wolfgang Plagge. Det er sjelden å høre to så samstemte musikere boltre seg i den polske folkloren og romantisk kunstmusikken som er spilt inn.
Plata inneholder blant annet «Polonaise brilliante», «Souvernir de Poznan» og «Le Carnaval Russe», samt en rekke vakre småstykker.

Under en konsert i Den Gamle Logen i Christiania juni 1876 fremførte Henryk Wieniawski Griegs F-dursonate med Edvard Grieg selv ved flygelet. Etter konserten skrev Grieg til en venn:
- Vanligvis sitter publikum og gjesper under mine konserter, men under konserten med Wieniawski holdt de på å rive ned huset!

Et glimt av denne stemningen får du når Piotr Janowski i denne innspillingen tolker Wieniawskis eget repertoar ...


PIOTR JANOWSKI/WOLFGANG PLAGGE:
«Henryk Wieniawski - et portrett», 2L 2 (2001)
Spilletid: 51:38
Distribusjon: Musikkoperatørene

Orkester og dirigent i harmoni

Et år etter at den første innspillingen i serien med Brahms fire symfonier ble lansert, fullføres nå syklusen med «Symfoni nr. 1 op.68», en live innspilling fra Oslo Konserthus. Som helhet er denne trilogien et solid manifest på det nivået som Oslo Filharmoniske Orkester har oppnådd.
Og det er i første rekke orkesterets klang og den spillegleden som smitter over på lytteren. Noe vi har hørt så mange ganger før fra dette fine orkesteret.
Og det er nettopp spillegleden som skiller denne innspillingen fra en rekke andre meget gode tolkninger av Brahms første symfoni. Det høres at orkester og dirigent er i perfekt harmoni - vi hører at musikerne elsker denne musikken - og vi hører at Mariss Jansons kan sin Brahms helt ut i fingertuppene.
Det er mange dirigenter som faller for fristelsen til å lulle denne musikken inn i et uklart romantisk slør. Men med Jansons er det rett på - uten unødvendig sminke. Hans Brahms er enkel og ukomplisert, og er en befriende lytteropplevelse.

OSLO FILHARMONISKE ORKESTER/JANSONS:
Brahms «Symfoni nr.1»/Joachim «Hamlet ouverture», Simax Classics PSC 1206 (2000).
Spilletid: 60.43

En pianist og en maraton

Pianisten Jørgen Larsen rettferdiggjør Nordenstens gedigne «24 preludier & fuger» fra 1994 til fulle. Med en utpreget form for stil og nyanser har komponisten skapt et verk som vil stå som en monolitt innen den moderne klaver-litteraturen her til lands.
Én mann har gjort formen «preludier & fuger» udødelig. Johann Sebastian Bachs «Das Wohltemperierte Klavier» inneholder 2 bind med 24 preludier og fuger i hvert bind. Her trekker Bach opp hele den enorme horisont av uttrykksvariasjoner som formen kan romme, til beundring og inspirasjon for komponister i senere generasjoner. Og Frank Tveor Nordensten bygger i sitt eget verk på de formale tradisjoner som kan føres mange hundre år tilbake i tiden, og som i kraft av sine universelle kvaliteter er aktuelt for komponister av vår egen tid.
Den 46 år gamle komponisten har dedikert verket til denne platens utøver.
Med på denne CD'en er også 5 axiomer for strykesekstett. Fire av disse stykkene er transskripsjoner av preludiene for piano, noe som gir disse stykkene et annet og spennende perspektiv. De fremføres for øvrig av Ter Jung Sextett.

FRANK TVEOR NORDENSTEN:
«24 preludier & fuger - 5 Axioms»
Hemera records HCD 2941 (2001)
Spilletid: 89:01 (2CD)
Distribusjon: Musikkoperatørene

Rikt cellospill

Det er ikke akkurat noen «bestselgere» Birkeland trekker fram i lyset, (og takk for det), selv om Brittens cellosonate er noe av det fineste som er skrevet for dette instrumentet. Sist Birkeland var cd-aktuell var det med forholdsvis ukjent musikk av Kabalevsky og Martinu. Denne gangen er det den sterkt undervurderte Frank Bridge, samt hans elev Benjamin Britten som Birkeland, sammen med Vebjørn Anvik har spilt inn. I likhet med med den forrige plata legger Birkeland lista høy for lytteren. Det er krevende musikk som fremføres - men akkurat som sist har vår utmerkede cellist også tatt med noe som i beste mening kan betegnes som «svisker», nemlig Bridge's små vakre stykker for cello og klaver.
De to cellosonatene til Bridge og Britten utfyller hverandre på en utmerket måte. Bridge som tidlig forsøkte seg som nyskaper, og som dermed ble et «musikalsk offer» i det konservative England og Britten som i løpet av sitt virke oppnådde en utrolig berømmelse.
Og som vanlig er det en fryd å lytte til utrolig vakker og nyansert musisering.

ØYSTEIN BIRKELAND/VEBJØRN ANVIK:
«Musikk av Britten & Bridge», Simax Classics PSC 1160 (2001)
Spilletid: 70:16
Distribusjon: Musikkoperatørene

Opera med glimt i øyet

Lilith har en avtale med Gud om å samle inn all verdens lyder. Når hun har klart det skal Gud sørge for Den Store Stillheten, formet som en "flodbølge" som skal få mennesket på riktige veier igjen. Det er Guds sendebud, engelen Sera, som skal bringe denne lydinformasjonen fra jorden og opp til Guds himmel. Sera misliker den fundamentalistiske Lilith og synes menneskene og deres kaos er av det mest sjarmerende i dette universet. Etter å ha vært nede og hentet de siste cd-platene hos Lilith, plasserer Sera en av dem hos lydfreaken Abel. Ved å gjøre dette håper hun å sette i gang en motreaksjon som vil stoppe Lilith. Kampen står altså mellom Lilith, som ønsker å utrydde all lyd og Abel og Sera som forsvarer lyden og kaosets plass i verden. Og som vanlig i opera går det hardt for seg mot slutten.
For alle «opera-hatere»; Dette er en morsom og spennende opera! Resultatet er et musikkteater med glimt i øyet, mengder med klanglige lekkertheter, samt en meget god libretto som har en kompleks problemstilling som grunntema. Kampen for lydens eksistens i en verden som oversvømmes av lyd, er i bunn og grunn kampen for menneskets frie vilje. Muligheten til å skape noe vakkert fordrer muligheten til å skape noe grusomt. Det er skaperkraftens natur.
Det kan noen ganger være rene skjære skjærsilden å høre en nyskrevet opera - men «Sera» er definitivt ikke i den kategorien. Verket er skapt med en stor porsjon humor, dyktig håndverk og ikke minst en meget god historie.
Medvirkende er; Toril Carlsen, Anne-Lise Berntsen, Jerker Dahlin, Ketil Hugaas, Nordic Voices og BIT 20 ensemble - dirigert av Pierre-André Valade, som alle gjør fremførelsen til en opplevelse.

AXEL OG HENRIK HELLSTENIUS:
«Sera - en opera om støy og stillhet, kaos...og en engel...», Aurora ACD 5024 (2001)
Spilletid: 62.01
Distribusjon: Musikkoperatørene

En gave til musikkelskere


Det er en absolutt nytelse å høre Steen-Nøklebergs interpretasjoner av Halfdan Kjerulfs (1815 - 1868) musikalske mesterskap. Musikk som i alt for stor grad har vært en godt bevart hemmelighet.
Det er en skatt som åpenbarer seg, når en av Europas beste pianister gir seg i kast med komponistens mer enn 100 verk for solo klaver.
Vi møter en komponist som la grunnlaget for den nasjonale musikk-blomstringen. En blomstringsperiode som munnet ut i Norge ble lagt merke til på musikk-kartet, mye takket være Svendsen, Halvorsen og Grieg.
Når man så tar i betraktning at Kjerulf, fra sin tilværelse i 1800-tallets Kristiania i kretsen rundt Welhaven, med én studiereise til kontinentet som grunnleggende inspirasjonskilde, har komponert noen av de flotteste klaververk i norsk musikkhistorie, er denne samlingen unik.
Kjerulfs bearbeidelser av norske folkeviser og folkedanser, hentet fra Lindemans samlinger, er nydelige miniatyrer med en så vidt raffinert klangbehandling som nesten kan tas for å være «en tidlig» Grieg.
Denne cd-samlingen bør stå i hylla til alle som har et snev av interesse for norsk klassisk musikk.

EINAR STEEN-NØKLEBERG:
«Halfdan Kjerulf-komplette klaververk», Simax Classics PSC 1228 (2001)
Spilletid: 149.47 (3CD)
Distribusjon: Musikkoperatørene

Voldsomt og vakkert

Petr Ebens orgelmusikk er vel ukjent for de fleste. Men hans to verk, «Faust» fra 1980 og «4 bibelske danser» fra 1992, gjør et solid inntrykk på lytteren. Den norske organisten Halgeir Schiagers fremførelser bærer preg av inngående kjennskap til den forholdsvis modernistiske komponisten.
Det er spesielt det enorme «Faust» som gjør inntrykk. Et vell av klanger slynges mot lytteren som, med litt kjennskap til det litterære verket, lett finner de programmatiske trekk ved komposisjonen.
Musikken har nerve og komponistens rike bruk av virkemidler er både brutalt, humoristisk og vakkert.
Schiagers tolkning på det fantastiske orgelet i Hedvig Eleonora-kyrkan i Stockholm er mildt sagt overveldende.
Petr Ebens Faust er en orgelversjon som opprinnelig er skrevet til oppførelsen av Göthes drama i Wiens Burgteater.
Dette er en orgel-cd noe utenom det vanlige og bare det er grunn nok til å låne den øre.

Strålende av Vollestad

Christian Sindings musikk får smått om senn sin renessanse her i landet. Mye takket være at noen av våre orkestere setter hans musikk på plakaten.
Nå har også en av landets mest talentfulle baryton-sangere Per Vollestad fordypet seg i denne komponistens mer ukjente verk.
De sangene som her presenteres er faktisk mer kjent i utlandet enn her hjemme, og det er på høy tid at det kommer en cd med denne musikken.
Når også sangene presenteres på en så utsøkt måte som Per Vollestad her har gjort, er innspillingen blitt et must for alle som har et forhold til denne typen musikk.
Vollestad har varme i sine tolkninger. Han er utrolig dyktig på intonasjon og diksjon og at han i tillegg stort sett har plukket musikk som tidligere ikke har vært innspilt gjør dette albumet meget godt.
Pianisten Sigmund Hjelset er en dyktig akkompagnatør og sammen tolker de «Des Knaben Wunderhorn», «Galemandssange», «Symra op.28» og «Der neubestellte Irrgarten der Liebe op.85».


CHRISTIAN SINDING:
«Sanger volum 1», Per Vollestad, Simax Classics PSC 1194 (2000).
Spilletid: 74.53

Kammermusisering av ypperste merke

Øystein Birkeland og Håvard Gimse tar denne gange for seg musikken for cello og piano av Dimitri Kabalevsky og Bohuslav Martinu. Og på plata presenteres musikk med store variasjoner i seg. Særpreget for både Kabalevskys og Martinus musikk er tilstedeværelsen av både den fullkomne lykke og den dypeste tragedie, som i 1. sats av Kabalevskys cellosonate. En sats der cellist og pianist, i perfekt samspill fargelegger komponistens musikalske intensjoner på aldeles fremragende måte. I Martinus lekne Rossini-variasjoner får utøverne frem både den tekniske og musikalske briljansen i verket. Og selv om jeg kunne ønske meg en enda roligere 2. sats i Martinus cellosonate er totalinntrykket sterkt.
Øystein Birkeland (f. 1962) har bygget seg en karriere som solist og kammermusiker med sin cello. Både nasjonalt og internasjonalt er han en anerkjent musiker med stor integritet og evner som setter ham i stand til å gi tilhøreren en helt særpreget vakker musikkopplevelse.
Kikk spesielt på cd-boka. Fotograf Tom Sandberg fant denne musikken så interessant at han ville lage en egen fotoserie for utgivelsen, noe som designeren Camilla Ekblad Dedekam har kunnet benytte som grunnlag i en flott utformingen av coveret.
Martinu: Rossini-variasjoner, Cellosonate nr.1, Variasjoner over et slovakisk tema.
Kabalevsky: Cellosonate op.71


ØYSTEIN BIRKELAND/HÅVARD GIMSE:
Musikk av Martinu og Kabalevsky, Simax Classics PSC 1146 (2000).
Spilletid: 59.43

Lytt - dette er en unik opplevelse!


Smilet i ørene går helt rundt når Leif Arne Pedersen er solist i Mozarts og Brahms klarinettkvintetter sammen med gode kolleger i Oslo-filharmonien. Igjen kan man oppleve et ensemble med høy kvalitetsfaktor og musikalsk ærlighet.
Mozarts kvintett er kanskje ett av de mest spilte verk der klarinetten er i sentrum – og det må være vanskelig å tilføre dette verket enda en ny vinkling. Men det klarer faktisk disse fem musikerne. I denne versjonen er det klangen og den enkle ornamentikken som står i fokus. Ensemblet fremviser en ro som gjør at hver eneste tone blir viktig, samtidig som fremføringen resulterer i en form der linjene er enkle og vakre.
I Brahms kvintett manes melankolien frem – og den er særs vakker. Temaene – som etter min mening går Mozart en høy gang – pensles ut – omstenksomt og vakkert i dette personlige verket fra den tyske mesterens hånd. Og det hele blir en sjelden estetisk nytelse.
Oslo Philharmonic Chamber Group, her med soloklarinettist Leif Arne Pedersen, konsertmester Elise Båtnes, alternerende konsertmester Pauls Ezergailis, bratsjist Ida Bryhn og alternerende solocellist Bjørn Solum tar denne gangen frem all sin musikalske erfaring, pluss en god dose kjærlighet på denne innspillingen – og det høres!
Dette er to av musikklitteraturens fremste kammerverk for klarinett og strykere – spilt av fem av landets fremste instrumentalister. Lytt – dette er en unik opplevelse!
* Wolfgang Amadeus Mozart: Klarinettkvintett i A-dur K581
* Johannes Brahms: Klarinettkvintett i h-moll op.115
OSLO PHILHARMONIC CHAMBER GROUP: “MOZART – BRAHMS CLARINET QUINTETS”
LAWO CLASSICS (2010), LWC1015
Genre: Kunstmusikk – Spilletid: 69:04